Til Minne!

Dette  er en side jeg vil dedigere til de dyrene jeg har mistet. Heldigvis foreløpig ikke så mange. Dessverre vet vi at de ikke lever evig og at vi bare har de til lån.

Simba!

1995-2007

 Den aller første katten min, etter å ha mast om et dyr i 25 år, fikk jeg det endelig :O) Han dukket opp som en hjemløs katt der jeg jobbet. Han endte med å bli med meg hjem. På den tiden bodde jeg hjemme, betingelsen for at jeg fikk ta han med hjem, var at jeg tok han med når jeg flyttet.

Mer bortskjemt katt enn det skal en lete lenge etter :o) Han sov i min seng om natten og om dagen latet han seg ute i hagen eller på sofaen. Den dagen jeg skulle flytte var det noen som satte seg på bakbena. Simba stakkars, kunne da ikke flytte enda en gang ;o) Så han ble boende han.

Pillede reker og tunfisk i gele var noe av det som sto på menyen. Han ble dullet med og vartet opp på lik linje med en prins. :O)

Han hadde egen barnepike når foreldrene mine var på ferie, naturligvis delte han jo da seng også med barnepiken. Det var jo en selvfølge :o) Ikke alle katter kan skryte av at de har en fanklubb, men det kan altså han. Egen fanklubb i Fredrikstad :o) Vær jul fikk han egne gaver fra fanklubben og de ble naturligvis åpnet sammen med resten av familien.

Dessverre fikk Simba kreft og tapte til sist kampen. Han sovnet stille inn på bordet hos veterinæren sommeren 2007

Romeo!

08.03.04 - 12.03.07

Romeo kom til meg i en alder av 2 uker sammen med mor og søster. Ha kom da fra en forening i Vestfold som het Dyrenes Venner. De hadde mye å gjøre å jeg tok de i mot og skulle hjelpe til med å omplassere de når de var gamle nok.

Romeo vokste opp og ble en kjekk kar. Han krøp rett inn i hjerteroten min og ble boende. Jeg klarte ikke å gi han fra meg :o)

Søsteren flyttet til naboen og kom stadig på besøk og han var der. Det båndet de to hadde seg i mellom var helt spesielt. De var alltid beste venner, etter at jeg avlivet moren hans da han var ca 12 uker tok søsteren over mamma rollen og delte den med Bjørk. Hun kunne være her hele dagen og leke, men når kvelden kom ruslet hun hjem.

Romeo hadde et lite problem og det var at han trodde nok at han var halvt hund :o) Han vokste jo opp med en Border Collie som reserve mor fra dag en. Han skulle hilse på alt av hunder som passerte når han var ute. Ikke få skremte han nesten livet av når han stormet de i møte og strøk seg mot de.

Han malte hele tiden og pratet, hadde hele tiden noe på hjertet han ville si :o) Hvis vi hadde vært vekk et par dager å kom hjem, fløy han i bena på oss og pratet. Da fikk vi kjeft for å ha vært vekk så lenge.

Desvere fikk ikke Romeo bli mer enn 3 år. 4 dager detter sin 3 års dag ble han påkjørt og døde momentant rett utenfor huset her.

Bjørk

30.07.97 - 08.10.08

Så kom dagen en som dyreeier frykter mest. Dagen en må ta den tyngste avgjørelsen av de alle. Å reise til veterinæren for å la sin beste venn få sovne inn for siste gang.

Bjørk hadde gått og hanglet en stund, men tenkte ikke så mye over det. Hun var slik i perioder, men kom seg alltid fint igjen. Hun var jo tross alt blitt 11 år. Jeg skulle et annet ærend til veterinæren og valgte å ta henne med meg. Tenkte kanskje hun kunne få noen medisiner mot stivheten sin.

Hun elsket veterinærkontoret, men hatet å stå på bordet. Ute på venterommet var det jo alltid en katt eller noe annet spennende å se på. Men bordet betydde ofte sprøyte. Veterinæren klemte og kjente på hele henne og fant ut at alle lymfene hennes var hovene. Enten var det en infeksjon eller lymfekreft. Han tok en prøve av en kul og svaret var desvere nedslående. Sjansen for at det var kreft var 90 %. Vi kunne utsette henne for mere prøver og evt cellegift som ville gi henne 11- 12 mnder å leve eller 4-6 uker uten behandling.

Valget var tøft og ta, men allikevel føltes det så rett. Bjørk ble med hjem sammen  med en resept på medisiner som ville gi henne noen gode siste dager.

Den siste tiden brukte vi til å bare kose oss, gikk lange turer på steder vi ikke hadde vært på lenge og ble veldig bortskjemt i matveien. Hun fikk lov til alt, ikke skjenn for noe.

Hun ble bedre en kort periode, men så ble hun dårligere igjen. Da viste jeg det var bare en vei det gikk nå. Etter mange runder med meg selv og å lytte til det andre rundt meg sa bestemte jeg meg bare.

Ringte veterinæren og innformerte om at vi kom, fikk med ei veldig god veninde og reiste. Veterinæren var innformert om hvordan jeg ville ha det og slik ble det. Vi gikk en liten runde ute og hilste på noen mennesker, men inn skulle hun. Sprang inn gjennom døren med en logrende hale og rett bort til et bur der det ofte var katter som skulle omplasseres. Stor var hennes lykke  da  det lå en katt der.

Veterinæren kom ut og satte første sprøyte mens hun lå der ved katteburet. Hun merket vel knapt nok at han stakk henne. Hun sovnet der med nesa i katteburet som jo var helt topp for henne. Veterinæren kom og bar henne inn og la henne  på bordet. Han satte den siste sprøyten, men jeg strøk henne over hodet og koste med de fantastisk myke ørene hennes for siste gang. Jeg hadde bedt han forlate rommet  da den siste sprøyten var satt, så jeg kunne få den aller siste lille stunden alene med henne. Men jeg tror hun  var død før han forlot rommet.

Nå lille vennen min, nå kan du hvile i fred. Aldri  mere smerte og sykdom.

Romeo er nok fornøyd, for nå har han begge mammaene sine hos seg. Nå kan han nok en gang få krølle seg sammen og sove inni pelsen din.

Du kan få leke med alle pinnene og ballene du bare vil og du kan få gjete alle de kattene du måtte lyste. Kanskje finnes det en agility bane der også hvor du kan springe rund alt hva du orker.

Sov godt jente mi, håper vi treffes igjen.

Dennis

19.03.02 - 13.11.2008

Dennis var min aller første skogkatt. Jeg hadde lyst til å prøve litt utstilling og startet leten etter en katt, jeg viste akkurat hvordan den skulle se ut. Ved en tilfeldighet kom jeg over oppdrettet Chrissus som på den tiden holt til i Sarpsborg. De hadde på den tiden et kull til salgs og blant disse var altså Dennis.

Utstilling ble det og på sin aller første utstilling gjorde han det veldig bra og tok det hele med stor ro. Det fulgte han hele livet, han var alltid lugn på utstillinger. Han elsket å ligge på hyllen utenfor buret sitt og bli beundret av forbi passerende. På dommer bordet sjarmerte han alle, han elsket oppmerksomheten. Men resultatene har variert alt fra ex 4 og til Bis. Men hvem bryr seg tittelen Bif (Best i familie) hadde han for alltid.

Dennis var som en liten hund, han elsket alle og alle som traff han elsket han. Ikke få ganger ble jeg spurt om hvor mye jeg skulle ha for han ;o) Selvfølgelig ment mere som en spøk enn alvor, men svaret var alltid det samme. Han er ikke til salgs for alle de pengene som finnes i hele verden. Man selger ikke sin øyesten og lille bebi.

Høsten 2006 kom det en telefon fra Nrk, de hadde sett bilder av Dennis på en casting side og lurte på om de kunne få låne han til en barne-tv  innspilling i Maridalen. Selvfølgelig var det ikke nei i min munn. En tidlig høstmorgen pakket vi Dennis i bilen og vente nesa mot Nrk og Maridalen.

Dennis tok det hele med stor ro, at det var 15-20 mennesker inne i et hus på ca 50 m2, brydde han seg ikke om. Flere å kose med var hans tanker. Alle på settet falt helt i staver for han der han spankulerte rundt  blant alle disse menneskene, kameraene og lys kasterne. Det var ikke alltid like lett å få han til følge manus, men heldigvis hadde regissøren jobbet med dyr før og å tok det hele med ro. Det hele gikk veldig fint.

Dennis har alltid vært opptatt av og være sjefen i gata, både på godt og vondt. Han har hele sitt liv fått lov til å gå inn og ut som det passet han. Desvere måtte han betale en dyr pris for dette. Etter en ørebetennelse som han ikke liksom ble frisk av ble det tatt tester og han viste seg desvere av å ha blitt smittet av Fiv (katte aids)

Han fikk sovne inn hos veterinæren bare 6 år gammel.

Sov godt lille vennen min, livet blir aldri det samme uten deg. Men du har venner som venter den andre siden og vil ta vare på deg.